writings

frykten ved fremtiden

Det surrer ti ganger så mange tanker i hodet mitt enn normalt for tiden. Tanker om fremtiden, tanker om fortiden og tanker om hva jeg egentlig bruker nåtiden på. Jeg har kommet frem til at jeg er skremt av fremtiden, dveler ved fortiden og er alt for dårlig til å leve i nuet.

Tanker om hva jeg skal gjøre etter sommerferien surrer konstant i bakhodet mitt: Skal jeg gå tilbake til skolen, skal jeg ta alle resterende fag på egenhånd som privatist, skal jeg ta meg et år på folkehøgskole, skal jeg finne meg et bosted i Oslo og dermed endelig komme meg vekk fra Bærum eller skal jeg fortsette å bo i huset til pappa og dermed også fortsette på den hverdagen jeg lever i nå? Jeg ser alle disse alternativene liggende foran meg som et puslespill jeg ikke klarer å løse, og jeg er skremt. Skremt av det at jeg ikke vet hva jeg vil. Det eneste jeg vet hundre prosent sikkert er at jeg ikke kan fortsette tankemønsteret mitt akkurat slik det er nå. Jeg trenger et pusterom, men hvor finner jeg dette og hvordan skal jeg komme meg dit?

For tiden lever jeg ikke optimalt. Jeg går egentlig på tomgang, sover nesten ikke, får all min energi fra koffein og bruker dagene mine på å sitte under dynen av frykt for å gå ut døren og dermed også møte på naboer, bekjente og gamle skolekamerater som alle kommer med spørsmål om hvordan det går med meg, hvordan det går med ME’en og om hvor jeg har forsvunnet den siste tiden. Svaret er egentlig veldig enkelt: Det går ikke akkurat veldig fint, jeg er fortsatt syk og jeg har forsvunnet inni meg selv og vet ikke hvordan jeg kommer meg ut. 

Jeg er helt blank når det kommer til fremtiden, men en ting jeg vet er at det må skje en forandring og denne forandringen er jeg nødt til å stå for på egenhånd.